Oh yes, i det siste har det gått i ett for enkelte (les: meg) med alt for mange innleveringer, gruppearbeid, en presentasjon her og der, noen jobbintervju (som gikk ganske så bra), jobbings, salsa, forelesninger som starter på det umenneskelige tidspunkt kl åtte (ja det er hardt for oss studenter med så tidlig start på dagen), flere fester og sosiale sammenkomster (flere siden sommeren enn hele forrige skoleår) og masse annet. Det har gått så hardt for seg at jeg ikke har tatt meg tid til å trene – noe som merkes på energinivået mitt generelt. Det er der ikke lengre. Derfor…

Bildet er hentet fra www.storbytur.no

tar jeg og Maria turen til Bergen imorgen. Flyet går 16:00 og på flyplassen står en kar med like mye hår som meg og venter på oss. Der skal vi få oppleve regn på sitt værste, godt selskap, gode drikker (ikke nødvendigvis med alkohol selv om jeg mistenker at det kan bli litt av det også), muligens akvariet, kaffe med Lennart (om alt går etter planen) og kanskje til og med en tur på Fløibanen – derfor håper vi på å slippe regnet, noe jeg tviler på vi får til. Sist jeg var i Bergen regnet det mer eller mindre konstant i form av yr. Uansett tror jeg det blir en helt konge tur. Nå skal det kobles litt ut!

Jeg liker ikke datan min for tiden. Den er like vrang som en liten (dritt)unge i værste trassalder. På tirsdag, mens jeg satt og skrev på innleveringen min, finner den ut at nå er det nok. Ikke produserte den vår alles kjente blåskjerm med koder som selv en Microsoftansatt ikke ville forstått, den ville ikke starte igjen heller! Nevnte jeg at jeg satt og skrev iherdig på innleveringen min som skulle inn i går? Dårlig nytt kommer jo aldri på et tidspunkt som passer, men må det alltid skje  når det passer så dårlig? Resultatet? Jeg kapret maskinen til Maria i et desperat forsøk på å komme videre med innleveringen, men stresset hadde kommet og det å miste tre timer passer aldri nært opptil en innleveringsfrist.

Som en koselig avslutning på innleveringen satt jeg altså og skrev på en datamaskin mens den andre ble formattert og reinstallert. Jeg behøver vel ikke å nevne at mange stygge blikk ble kastet på blikkboksen min…

I løpet av sommeren skjedde noe merkelig. Jeg begynte helt plutselig å snuse. Ikke stort i starten, bare litt festsnus. Så ble det en snus i ny og ne, og så etter turen til London lå det plutselig 10 bokser General i kjøleren hjemme. Maria likte ikke Generalen, så da måtte jeg ta ansvar. Nå har jeg snart brukt opp siste boksen, og mistenker at jeg må på butikken etter ny snusboks om ikke lange tiden. Hva er vel livet om man ikke har noen totalt unødvendige utgiftsposter?

Noe jeg har merket meg etter å ha snuset litt, er at det kan se ut til at du har to typer snusere. Du har “sprinterne” som kaster i seg en ny snus nesten hele tiden, og gjerne ikke har den under leppa i mer enn 20-30 min. Denne typen snusere slår meg som uhyre gode kunder for snusinustrien da de ofte tar seg nye snuser og dermed har et relativt høyt forbruk av snus. Den andre typen er “marathon” snuserne som tar seg en snus og gjerne bruker den i 1-1,5t. Ikke like profittfulle som sprinterne, men likefult faste snusere. Personlig har jeg nok litt av begge deler i meg, men jeg heller nok mest mot marathon siden – tror jeg selv i allefall

Jeg kan ikke noe for det, jeg er og blir en dårlig taper. Muligens er jeg ikke den dårligste, men det er ingen som på noe som helst måte kan si at jeg takler tap godt. Dette gjør jo at man av og til havner i situasjoner som ikke er helt heldig, og jeg er en ekspert på å komme i slike situasjoner. Oftest er det fordi jeg småslenger med leppa til andre som er akkurat like gode tapere som meg. I fotballens verden er det ikke noe unntak, bortsett fra når det gjelder det norske landslaget, for de har jeg bare gitt opp. Men i Premier League derimot, der er det alltid muligheter for å slenge litt med leppa. Denne uken måtte, inntil helgen slo inn, kunne sies å ha vært en god fotballuke. ManU vant i Champions League og Liverpool gikk på en skikkelig smell. Det var godt det, og på tirsdag resulterte dette i en særdeles fuktig aften ene og alene for å feire tapet til Liverpool. Når ManU i tillegg kom unna med tre poeng mot Wolfsburg var det en meget god start på fotballuken.

Selvfølgelig var jeg ute og slengte med leppa til mine ihuga Liverpool fans siden de slet maks, og ideelt sett skulle jeg gjort det i dag også siden de gikk på atter et tap mot Chelsea. Problemet er bare det at det hadde passet (taktisk) om de hadde klart uavgjort, eventuelt vunnet idag. Og uansett hvor lite jeg liker Liverpool, så liker jeg Chelsea enda mindre. Det eneste de har klart er å spy inn mere penger i en sport som i større og større grad blir avhengig av penger og muligheter til å kjøpe seg inn i toppen. Nei da har jeg mer respekt for lag som Villa, Tottenham og Arsenal som ikke hver eneste sesong setter ny rekord i pengebruk. Sånn sett vil jeg si ManU, så lenge jeg kan huske, har vært flinke til å ikke ta helt av selv om det er penger i kassa. Nok om det, grunnen til at jeg ikke føler for å hovere i dag, er rett og slett at det er ingen grunn til å hovere. For det første ler den som ler sist best, og sesongen er så vidt i gang så langt. Når man da legger en usansynlig svak kamp av mine gutter i går, med atter en Ben Foster tabbe av dimensjoner, føles det som selvmord å hovere.

En annen grunn til at jeg ikke er så frekk nå, som tidligere, er at min hovering kan få uante konsekvenser inntil damene til mine kompiser ringer og sier at jeg skylder dem en ny mobil. Hvordan kan slikt skje, tenker jeg i mitt stille sinn. Men når man noen dager senere er på besøk og finner avtrykket til en mobil meislet fast i veggen, da skjønner man at man kanskje skal holde kjeften igjen noen ganger…

Tryglingen fra de bedre halvdeler gjør forhåpentligvis at man ikke får se dette i fremtiden. Det holder med en mobil på samvittigheten for min del...

Etter lang tids prøving og feiling med Toro, fant jeg i dag ut at det var på tide å strekke seg litt lengre. Med Maria ute av hus var det duket for eksperimentering på kjøkkenet, jeg har testet ut hvordan en miks av utallige oppskrifter for hjemmelaget lasagne kan forenes i en herlig kombo – tror jeg. For den er akkurat kastet i ovnen, og jeg lurer virkelig på hva jeg har kreert her i aften. Det er litt av ditt og litt av datt, rørt sammen, surret, virret, snurret, kappet, kuttet, revet, presset og litt til. Det er kanskje litt tvilsomt hva slags type lasagne jeg har mekket, likevel er jeg såpass dristig at jeg allerede nå (mens den er i ovnen) skribler i vei om hva det nå er jeg har laget.

Fyllet består av 600gr kyllingkjøttdeig (noe måtte være litt fornuftig), en selleri, en løk, to sjampignonger, to gode teskjeer presset hvitløk, salt og pepper etter hva smaksløkene ville ha, en dæsj pizzakrydder supplert med litt ekstra oregano, litt muskat, to laubærblader som ble tatt ut etter lang tids surring, en gulrot, 3dl kjøttkraft og litt olivenolje av billigste sort. Dette sto og godgjorde seg mens jeg iherdig rørte i bechamelsausen slik at den ikke skulle svi seg. Den var av typen: standard. Det ble lagt lagvis og avsluttet med en rikelig mengde ost (ikke spør hvor mye, ca det godfølelsen sa etter et lite glass rødvin). For å sette litt ekstra piff over maten lagde jeg den mens jeg hørte på Wolfmother, Pearl Jam og et par sanger av Seigmen. Dette må da bli godkjent?

Av og til er man skikkelig heldig med de man jobber med. Selv sitter jeg og tar telefoner fra diverse kunder med en relativt bred spredning av forskjellige problemer de måtte ha. Helt grei jobb det, men det har seg slik at jeg er satt til å jobbe med en som tidligere har tatt fagbrev som kokk – noe som gjør at jeg så definitivt blir bortskjemt. Hun serverer herlighet etter herlighet til oss som jobber sammen med henne, og idag kom hun med hjemmelaget chili con carne.

Tidligere har vi også blitt servert et stort antall forskjellige salater med mange gode tips på ingredienser jeg aldri hadde tenkt på å ha i salaten, og noen ganger fruktsalater også. Jeg liker meg på jobb jeg!

Jeg digger høsten, temperaturen gjør at man kan gå lange og litt harde turer uten å svette ihjel, du våkner skikkelig (om du er ute i frisk luft), naturen er gjort om til en myriade av farger som endrer seg fra dag til dag, det er gode forhold for fisketurer på fjellet (ingenting er så koselig som å ligge i teltet å høre på at regnet slår i teltduken mens man fyrer opp stormkjøkkenet), du kan ta frem gode og varme klær, ofte er været dårlig og da er det på tide å fyre opp i peisen mens man finner frem nystekte boller og kakao. Nei, jeg skjønner meg ikke på de som sier høsten ikke er en bra årstid – jeg digger den!

Dette bildet er lånt fra: http://www.kleinheart.org/

Oh yes, da har min helt fatastiske blogg blitt besøkt så mange ganger som 10.000 tilsammen siden jeg startet den. Hadde aldri trodd jeg skulle få så mange besøk, men beskjeden som jeg er, vet jeg det er noen gjengangere – likefult, 10.000! Whopie! Så da var det målet nådd, hva slags mål skal jeg sette meg nå mon tro?

Okey, det ser kanskje ikke sånn ut men jeg liker å innbille meg det

Både jeg og madammen går salsakurs for tiden, og jeg må innrømme at jeg med ett har blitt noe skeptisk til kurset hun tar etter jeg har dratt hjem. Hun går nemlig for videregående mens jeg er på grunnkurs siden jeg har hoppet av så mange ganger. Denne torsdagen har det derimot skjedd ting som gjør at jeg er noe skeptisk. For det første uttalte hun selv etter minidans (som foregår mellom kursene) at hun hadde blitt kjørt så hardt at hun måtte spise for å få litt energi. Kjørt hardt ja? Ikke danset hardt… Som om det ikke er nok så presterer hun å bli syk rett etter kurset, noe hun forklarer med at en av de hun danset med også var syk. Nåvel…

Forrige helg, da jeg kom hjem fra jovv, sjekket jeg postkassen. Av en eller annen grunn har det blitt slik at det er jeg som sjekker posten her i huset. Greit nok for meg, for da kan jeg sile ut den posten Maria ikke bør se med tanke på drømmer om fremtiden. Hus, klær, bohuskataloger og slikt kan på merkelig vis havne i søppeldunken uten at hun viste de var i posten en gang. Men nok om det, poenget er at forrige lørdag lå det en forundringspakke til meg – hjemmefra. Sist jeg fikk en skikkelig forundringspakke var i Singapore, og det er alltid like kult med en helt uventet overraskelse i posten. Denne gangen var det ikke annerledes. Der lå det en liten pakke til meg fra mamma med to sjokolader fra lillebror. En Pigall og en Plopp, kjøpt fra Sverige. Min lillebror hadde tatt turen over grensen hjemme og kjøpt en pose med de beste sjokoladene fra Abisko og bedt mamma distribuere de til resten av familien… Tror jeg må ha en av de beste lillebrødrene som finnes. Dette er et perfekt eksempel på at det er de små tingene i hverdagen som kan bety mest. Så der sto jeg plutselig med en liten klump i halsen. Tusen takk er alt jeg kan si

Glemte å ta bilde så lånte dette fra: http://www.flickr.com/photos/septuagesima/383166855/ - vi fikk den store ploppen og ikke den lille som er på bildet her, se bort fra jappen for den fikk vi ikke og ville vi heller ikke ha!