Den vanlige tiden har virkelig veltet over meg, som alltid. Jeg sitter her med et fag som jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere. Det er interessant samtidig som det er utrolig kjedelig, noe jeg vil kalle en snodig kombinasjon. Innholdet er faglig godt, tungt, men faktisk lettlest – en kombinasjon de fleste fagbøker bør ha, men få likevel ender opp med. Men det er jo så kjedelig. Det er rett og slett et puggefag. Forståelse er fint, men det gir deg ikke A’en på eksamen heller, og jeg liker å forstå – ikke pugge. Så her sitter jeg, med bøkene åpne, notatarkene fulle av modeller som skal pugges, halvfull kaffekopp og en motivasjon som av og til er i jordens indre mens en halvtime senere befinner seg over Mount Everest… Forstå det den som kan