Av og til når man er i en noe brisen tilstand får man særdeles gode idèer som man føler er helt riktig der og da. Ta natten til i dag for eksempel. Etter en meget fuktig tur på byen sammen med Tommy og Kristian skulle vi omsider hjem. Når vi kommer til Kristian og Renate innser vi at vi er litt brisen, noe som gjør at vi bestemmer oss for å være så stille og diskret som mulig siden klokken var seks på morgenen og Renate (som ikke hadde vært i form hele dagen) antakelig lå og sov i sengen sin. Dette er jo en fantastisk god idè, rent bortsett fra at Kristian en eller annen plass hadde mistet nøklene sine. Etter saumfaring av alle lommer (utført av alle tre) til Kristian innser jeg og Tommy at nøklene er der ei. Kristian derimot valgte å fortsette å lete litt til før han også innså at slaget var tapt. Nøklene var ikke der. Vi telefonerte eieren av kåken vi var på nachspiel hos for å sjekke om de var der. Det var de selvfølgelig ikke. Sakte går det opp for oss at vår diskre entre vanskelig kan la seg gjennomføre i og med at vi ikke har nøkler. Etter en serie ringinger på ringeklokken kommer en søvnig Renate og lukker opp… Merkelig at hun ikke snakket til oss på det tidspunktet…

Vi skjønner at dette ikke var spesielt heldig, så vi bestemmer oss for at nå må vi være muuuuuusestille resten av kvelden slik at hun kan få sove igjen. Igjen, en god tanke. Men når vi står på kjøkkenet og spiser er vi så uheldig å knuser et glass. Glass knuses som regel ikke så veldig stille. Det gjorde det heller ikke denne gangen. En snarrådig Kristian mener at dette kan vi la ligge og sette en lapp på døren om at man må trø forsiktig. Dette velger vi å diskutere litt (noe som ifølge Renate ikke ble gjort så veldig stille) før vi finner ut at vi må støvsuge dette. Det kan ikke ligge slik. Støvsugere er heller ikke så rent stillegående, så jeg mistenker at Renate kanskje la merke til at vi støvsuget også.

Så etter dette er ryddet opp konstaterer vi at nå er det på tide å trekke seg stille tilbake for å ta kvelden. Vi hadde bare glemt å gjøre klart dette tidligere, dermed måtte vi re opp. Sofaen jeg lå på gikk relativt stille og raskt å re opp, men Tommy skulle jo også sove et sted. Så vi måtte slå opp feltsengen. Den av metall. Med masse fjær. Som ikke er helt stillegående. Så innser vi at det er bare en eneste dyne. Stille lister Kristian seg inn på soverommet for å lokalisere den andre dynen (ja Renate har nok ikke våknet til nå), etter noen minutter kommer han ut uten dyne… Tommy er en hardbarket nordlending så han sover bare med pledd sier han. Lettet puster vi ut og konstaterer at nå kan vi være heeelt stille for Renates skyld – noe som ikke har vært en suksess så langt. Inntil Kristian er så uheldig å sette seg i godstolen sin og skal vippe seg bak idet stolen omtrent faller fra hverandre i et aldri så lite brak. Forfjamset kommer Kristian opp med en usedvanlig bøyd skru som valgte denne kvelden å gi opp på.

Alt i alt vil jeg si vi valgte en usedvanlig diskret måte å komme hjem fra byen på…