Tidligere tok jeg opp et tema i “Hvorfor gjorde du det?” som danner basis for dagens tanker. Det er slik at vi mennesker av og til, trolig av mangel på bedre ting å si, kommer med usedvanlige fornuftige kommentarer til våre medmennesker. Jeg er uten tvil et av disse menneskene. Jeg er en person som av og til leter så febrilsk etter det riktige å si i slike situasjoner at det beste jeg kommer på å si – er det dummeste som kan komme ut av min munn…

Her om dagen sitter jeg på skolen, og i beste Donald Duck stil klarer en i klassen å bomme på stolen! Bomme på stolen liksom! Hvor ofte skjer det?? Ikke minst, hvordan i alle dager er det meningen at en som meg skal klare å sitte på hendene og ikke si noe som helst? Jeg lo da i det minste ikke – noe som i allefall ikke hadde vært lurt i og med at vi enda er litt på “bli-kjent-stadiet” i klassen. Og her er det at man skal tenke forholdsvis raskt slik at man får sagt noe – slik at alle ikke sitter og lager en grimase for å illustrere at de skjønte at det der, det gjorde vondt gitt. Jeg på min side syntes tydeligvis ikke at en grimase var nok, så datt ordene ut av min munn uten at jeg egentlig tenkte over hva jeg sa; “Oj oj oj, det der kjenner du imorgen…” Snakker om premietosk altså. Jeg tror på en måte at han var smertefult klar over at han kom til å kjenne det dagen etter i og med at hodet pulserte og øynene gikk i kryss, det kom et svakt stønn og det slapp ut et lite “saaaaaaaaatannnnn“…

Dette er bare et eksempel på mine gode kommentarer som titt og ofte kommer ut. Dette vil jeg tro kan irritere min kjære Maria fra tid til annen som ofte er offeret for mine særdeles gode reflekskommentarer som jeg velger å kalle dem – det er bare en refleks, det bare skjer uten at jeg egentlig var involvert i det. Ordene kom tilfeldigvis ut av min munn bare