Posted by: lombelico | oktober 4, 2008

Late, late nordmenn

Nå har jeg de siste dagene jobbet som en gal. Jeg har jobb hvor jeg for tiden er under opplæring slik at jeg kan bli en dyktig medarbeider hos GE Money, samtidig tar jeg salsa kurs (igjen), trener, tar master i økonomi og administrasjon mens jeg tappert forsøker å være en flink kjæreste. Innimellom får jeg til og med tid til å tape i et spill eller to… Alt i alt vil jeg si at tiden mildt sagt flyr om dagene. Men det som imponerer meg er hvor lite norske studenter tilsynelatende er på skolen, for det er sjeldent mange studenter som er på skolen etter forelesninger. Vi nordmenn virker som om vi virkelig skyr det å sitte på en lesesal eller et grupperom på skolen. Samtidig virker det på meg som om veldig få tar skolen som en “jobb” i den forstand at den skal ta minst like mange arbeidstimer som en vanlig arbeidsdag gjør.

Så hva gjør så alle de som ikke er på skolen og jobber med studiene sine. Vel det er ekstremt forskjellig etter de jeg har snakket med. Noen (ytterst få) av de jeg snakker med sier at de faktisk har jobbet med skole hjemme, mange sier at de har gjort lite til ingenting, og en ganske stor gruppe sier de måtte jobbe. Måtte jobbe ja. Er det slik at vi som studenter ikke får nok fra staten som det er? Jeg sier ikke at vi som studenter skal leve som konger, men skal vi leve i luksus? Det er for meg et paradoks at mange av de som klager mest over hvor lite penger man får samtidig er de som har råd og tid til ferier midt i semesteret…

Samtidig som jeg observerer dette husker jeg tilbake til forrige skoleår (som jeg tilbrakte i Singapore) hvor lesesalene aldri var tomme før sent på kvelden (20:00 eller senere), og det får meg til å undres på om vi som er norske studenter kanskje ikke er “sultne” nok etter å gjøre det bra på skolen fordi media messer så ofte om hvor lav arbeidsledigheten er… Så jeg lurer virkelig på om vi nordmenn er blitt late på skolen, men flinke til å komme på unnskyldninger på hvorfor det er så viktig at vi nedprioriterer skolen i så stor grad som vi tilsynelatende gjør?


Svar

  1. haha, dette er en finfin påpekning!

    Jeg selv liker å gå på UB etter forelesningene, men samtidig har jeg sett mye av det du beskriver her.
    Jeg fikk til og med en litt besynderlig kommentar etter en forelesning: “Jeg gidder ikke gjøre noe før jeg må” av en medstudent!

    Det ble i grunnen slik at jeg tenkte, “eh, er det ikke slik at en på universitet og høgskole må ta seg selv i nakken å få gjort det som kreves?” En annen ting er om denne medeleven i det hele tatt er interessert i å lære noe nytt i det hele tatt.

    Det kan virkelig ikke være slik at en lærer/foreleser skal måtte si til elevene at de skal gå hjem (eller til biblioteket å gjøre lekser)! Det blir for dumt…

    Jeg etterlyser sånn sett LYSTEN til å lære, i motsetning til en forestilling om at alt skolearbeid er slavearbeid. Det kan jo være at en kommer over noe interessant om en gidder å lese noen kapitler eller to!

  2. Det er det jeg mener med at det virker ikke som om mange tar studentlivet spesielt seriøst – poenget med å studere er ikke at man skal være ferdig utlært etter skolen, men at man skal ha et grunnlag for å jobbe innen den retningen man er interessert i/har valgt. Mange beskytter seg bak utsagnet; jammen det er ikke slik det er i praksis så derfor gidder jeg ikke å lese… Neivel – så universiteter og høgskoler er egentlig bare tull, fordi jobben kan lære deg alt? Merkelig da at så mange ønsker personer som er utdannet…

    Lysten/hungeren/iveren som jeg opplevde i Singapore er helt fraværende i Norge etter min mening. Det er et ytterst fåtall medelever som er interessert i den retningen de studerer. Det som er en virkelig kontrast er at i Singapore fikk jeg skråblikk og kommentarer fordi jeg ikke hadde tid til å lese, her får en ofte skråblikk eller kommentarer fordi man faktisk har lest. Tenk det, at mange er imponert over at man gjør det man skal som student. Nei sånn sett er jeg ikke overrasket over at Norge kommer dårlig ut i tester mot resten av verden. Jeg tror rett og slett vi har det for godt på mange måter. Kanskje er ikke en liten finanskrise det værste som kunne skje denne generasjonen (ikke misforstå – jeg håper ikke at flere banker blir slått konkurs nå).

  3. Interessant diskusjon dere har tatt opp, gutter! Jeg kan være enig med dere at nordmenn ikke jobber like mye som Singaporeanere. På laaaangt nær så mye som dem. Men på den andre siden så synes jeg du kanskje glemmer at Singaporeanere nesten BARE leser også. Hva med å ta ettermiddagen fri til å gå en tur på fjellet? Eller bake et brød? ;P Eller i det hele tatt slappe litt av og ikke konstant jage etter A’er? For min del blir det for snevert. Livet er ikke bare skole og gode karakterer. Men, jeg er fullstendig enig med dere at en får stempel som særing om en sitter igjen et par, tre timer etter forelesning for å lese. Jeg gjorde det fordi jeg syntes det var GØY å lære! (Kall meg geek eller hva du vil.) Men så var det kanskje en prioritet for meg å tilegne meg kunnskap som kan komme til gode senere.
    Angående Lånekassen så er jeg enig med dem som sier de må jobbe for å finansiere studiene. Jeg er ikke enig med dem som jobber bare for å kjøpe seg fete ting som biler, flatskjermer og stereoanlegg eller farter på ferie i hytt og vær. Det er luksusvaner som speiler at nordmenn rett og slett har det for godt og at ingen stiller krav til studentene i forhold til karakterer (25timersuke på super’n går naturlig nok utover antall timer forelesning/lesesal). Likevel er systemet på ingen måte rettferdig selv om vi har studielån. Sammenliknet med utlandet har vi et STORT handicap når det gjelder arbeidsmarkedet. Vi må jo tross alt betale tilbake alle disse pengene en gang?! Og jobber du i utlandet med lavere levestandard enn hjemme, går en desto større del av inntektene med til å betale avdrag og renter… Hva om den norske staten gå mer i stipend, på basis av hva folk har i formue (les: egentlig trenger av hjelp)? Ja, til mer støtte for dem som trenger det! =)

  4. Ja Singapore var bare et eksempel jeg følte jeg kunne ta med fordi jeg rett og slett har vært der og opplevd litt hva en virkelig lyst for å lære innebærer. Jeg vet ikke om det er ideelt å leve som Singaporeanere (da de jobber så mye at de ikke orker sengehygge engang – noe som har resultert i drastisk nedgang i fødsler). En balanse må vi ha, noe Singaporeanere som kun er studie/arbeidsorienterte (igjen satt veldig på spissen). Jeg mener ikke at en skal bosette seg på lesesalen, og jeg er overbevist at vi som både jobber og studerer for å komme oss gjennom studielivet har fordeler som Singaporeanere ikke stille opp med, spesielt i familiær sammenheng. Men det blir på en måte en diskusjon om høyre er bedre enn venstre, eller om nord er bedre enn sør. Det er det totale bildet en sitter igjen med som er viktig (vet ikke hvor godt poenget mitt kom frem her nå)…

    Jeg personlig mener at ordninger som de har i feks New Zealand kunne vært ønskelig i Norge også. For å sikre seg at staten får tilbake kostnadene forbundet med en høyere utdannelse blir det, som i Norge, utbetalt lån og stipend. Om eleven etter endt utdanning da velger å jobbe de ti neste årene i NZ vil dette lånet slettes. Det gir med andre ord en sikkerhet for landet som tross alt betaler utdannelsen mens eleven får utdanningen sin. Ypperlig spør du meg. Perfekt er det nok ikke, men det vil nok en slik ordning aldri bli.

    Jeg personlig er en av de som ikke helt skjønner at folk kan ta seg råd til slike luksusgoder under utdanningen som du beskriver. Men jeg registrerer også hvor mange venner og bekjente som likevel har råd til slike goder men samtidig hyler over at de trenger mere penger for å leve. Dette går på grunnleggende økonomi – hvordan fordele knappe ressurser… Jeg mener selv at stipendet er for lavt i Norge, altså tvinges jeg til å jobbe utenom. Av mitt stipend går 4000 i mnd`en til husleie alene. Slikt taler for seg selv etter min mening. Jeg håper vi får en gjennomgang av stipendordningen, og jeg håper på en økning – ikke en radikal økning (for det kan jeg ikke forsvare) men likevel en økning. Videre syntes jeg kanskje vi i Norge burde se litt lengre enn våre nærmeste naboland for å se hva de gjør for å sikre at kunskapen forblir i Norge – noe jeg tror vil bli vanskeligere og vanskeligere. Ellers er jeg enig i det du sier om at en godt kan ta hensyn til formue, spørsmålet da blir vel gjerne; skal de som har jobbet noen år bli straffet for at de har opparbeidet seg en formue? Jeg vet det ikke er noen lette svar å komme til i slike diskusjoner, men det er likfult interessant å diskutere det :)


Legg igjen et svar

Your response:

Kategorier