Ja, så var tiden moden for at mitt min trofaste venn gjennom årene, mitt kjøtt og blod, min storebrors dolking i ryggen et faktum. Som en snikmorder kommer han inn bak min allerede stressede rygg og nakke og plasserer vennlig dolken i ryggen  i et tappert forsøk på å gjenopplive bloggen min. Interessant vri på å skape liv ved å forsøke å drepe noen med ukvemsord, utskjelling og spillopper mot en stakkar som gjør alt han kan for ikke å kveles i arbeid. Neida, om man har et minutt ledig skal man ikke ta dama med inn på soverommet eller slappe av – nei – man skal blogge visstnok.

Men en liten ting må jeg få si, det er lavt av deg, min bror, å blogge om min svakhet rundt det å tape i spill – dette er allerede blitt konstatert her på denne blogg. Spesielt tok jeg opp den delen som omhandler min eksepsjonelt dårlige evne til å tape i Ludo – noe som gjør at jeg ikke spiller det lengre. Det er permanent lagt på hyllen, selv ikke i familiesammenhenger når fettere eller kusiner som er små spør vil dette under noen omstendighet lede til at jeg spiller.

Videre skjønner jeg at min bror – dolkeren – er stolt av fangsten sin i sommer, noe han har all grunn til å være. Han er som min far, en slik man tar med seg på fisketur for å være sikker på å få minst en fisk på turen. Heldigvis er det noen i familien som kan ta opp kampen med Lars Monsen på fisketur, jeg er med for å få frisk luft og drive dank, kanskje ta et bilde eller to mens jeg pleier min usedvanlig dårlige måte å takle å tape på. Videre blir denne egenskapen pent suplimentert med at jeg ser på det meste som kan bli en konkurranse som en konkurranse. Som de fleste skjønner er dette en perfekt kombinasjon, for de rundt meg som tør å trykke på mine knapper. Og det er her det kommer i nytte å være min storebror – han er som den amerikanske presidenten under en atomkrig. Selvfølgelig er han i nærheten for å trykke på knappen!