Idag gjorde jeg noe som er usedvanlig lite lurt. For det første jobber jeg i en av de få bedrifter i Norges land som til tider klarer å oppdrive lengre køer enn Posten. Ja du gjettet riktig, jeg jobber på Elkjøp. Idag var som de fleste andre dager på jobb, stressende kampanjestart, noe som også innebærer et visst element av kø. Når nå dagen roer seg ned, og man aner en mulighet til å puste får jeg en telefon fra en kunde som ikke har fått varene som var bestilt. Etter mye om og men finner jeg ut at jeg kaster meg i bilen og kjører kombiskapet ut. Som sagt så gjort. Jeg fikk kombiskapet med i bilen og Ørjan melder seg frivillig selskap turen som tar litt over en time en vei.

Vel fremme tar man ut skapet, plasserer det på et sekkehjul og får det ned på en av verdens mest krokete stier som på toppen av alt avsluttes med en trapp. Alt dette er såre enkelt og jeg er ganske fornøyd med med min stabasiøse ferd som krevde en hel del kalorier. Vel nede kommer jeg på at jeg hadde glemt kompensasjonen kunden skulle få – og spretten som jeg er løper jeg opp til bilen. Og da er det det skjer. Jeg kaster meg inn på feil side av bilen, innser at jeg er på feil side, trekker meg ut av bilen igjen, plasserer høyre hånd på siden av bilen mens jeg med venstre hånd legger pekefingeren på innsiden av døren og slamrer igjen – uten å ta fingeren med meg.

Selv er jeg av de som lager usedvanlig komiske ansiktsuttrykk men ellers ikke en lyd. Lettere sjokkert over egen intelligens trekker jeg fingeren til meg og ser en liten stråle blod forvinne raskt. En liten hudflik er borte, og så kommer en dråpe der det en gang var hud som sakte vokser. Forfjamset tar jeg med meg kompensasjonen til kunden og tusler ned til kunden. Der gir jeg fra meg kompensasjonen og spør pent etter et plaster – hvilket jeg får i utførelse rosa Hello Kitty… Da jeg kom ut spør mannen i huset med en alvorlig mine; “hvorfor gjorde du det? det ser jo vondt ut…” Mitt svar; “jeg ville se om det fortsatt er like vondt som når jeg var barn…”