Det kan sies mangt om meg, jeg har blandt annet fått beskjed om at jeg kan være like ille å ha med å gjøre som ti ville maur i trusa. Jeg kan visstnok erte på meg en stein, bare jeg får litt tid på meg og jeg er en notorisk dårlig taper. Jeg er faktisk så dårlig taper at min forlovede har valgt å ikke spille Ludo mere med meg. Hvorfor ikke Ludo, tenker de fleste når jeg nevner hvor dårlig taper jeg er – og svaret er enkelt. Når det skal spilles Ludo er det som om noe skjer med de rundt meg, de hvisker og tisker og rotter seg sammen mot meg. Om man kan slå ut noen er det ikke tvil om at jeg er den utkårede selv om de kunne hindret noen andre i å vinne! Sist jeg spilte prøvde jeg enda forgjeves å få min første brikke ut av “huset” mens de andre var på vei inn med sine siste brikker. Hysterisk morsomt følte de andre – og slik er det at jeg gjør verden et litt rikere sted for de andre. For mens de fryder seg over min frustrasjon og irritasjon over at alle er mot meg, vil jeg si at dette gjør verden litt rikere for dem – og omtrent ulevelig for meg.

Jeg er og blir en dårlig taper, har alltid vært det – og kommer alltid til å være det. Det finnes ikke noe som er værre enn å tape i et spill som ikke krever stor dyktighet kun fordi folk rotter seg sammen mot meg. De er utspekulerte og man kan skimte horn som stikker opp av pannen på de fleste i det de innser hvor dårlig taper jeg er. Deres dag er reddet mens min er ødelagt – og til en viss grad også min forlovedes…