Hvordan er det mulig at man ikke måker snø. Man eier et hus, snøen laver ned, da er det faktisk slik at du er pliktig til selv å måke fortauet utenfor boligen din. Her i Stavanger er man tydeligvis ikke av en slik oppfattning. Her om dagen stresset jeg i vant stil for å nå bussen til universitetet, på veien kommer det ut en dame fra sitt eget hus. Hun går skikkelig på snytskaftet og banner en hel del i det jeg nærmer meg. Akkurat i det jeg passerer henne kommer det fra henne: “enn at kommunen ikke kan måke skikkelig på fortauet!!!” Jeg følte en sterk trang til å svare at det er hennes eget ansvar, men jeg valgte å ikke gjøre det ut fra all banningen, det faktum at hun hadde problemer med å reise seg opp etter fallet, våte klær, og det som så ut til å være en særdeles dårlig start på dagen. Likevel vil jeg si at det helt og holdent er hennes egen feil. Man bør måke når det snør da det etterhvert kommer mildvær og så kuldegrader igjen på natten. Det er helt naturlig, men kanskje ikke her i Stavanger…

I dag skjedde det noe nytt og uventet. Jeg og Maria stresset i vanlig stil hjemmefra for å nå bussen, en kappgang som tar oss syv-åtte minutter. Vi kom i god tid og småtrippet litt mens vi ventet på at bussen skulle komme og plukke oss opp. For første gang på lang, lang tid kom bussen få minutter etter den skulle være der. På bussen ble vi møtt av en hyggelig eldre herremann med skikkelig nisseskjegg og en liten søt puddel som holdt han med selskap. Han hilset i det vi kom på bussen (!), sa farvel til de som gikk av fremme, men det som var en helt herlig forandring var at det var en sjåfør som hadde forstått at det faktisk er mulig å bruke gasspedalen på en annen måte enn i bånn eller å slippe den helt ut. Han kunne bremse, og det var ingen ubehagelige svinger eller stopp underveis. Det viste seg selvfølgelig at han var en nordlending, noe som forklarer kompetansen rundt busskjøring på vinterstid

Bildet er "lånt" fra aftenbladet.no

Følte en trang til å dele dette siden jeg titt og ofte klager på bussturene jeg tar. Riser man, må man rose også når det er mulighet for det! Måtte det bli flere turer i løpet av året av dette kaliberet!

Veeeel, kanskje ikke helt. Men det er enkelte ting ved mitt vesen som kan vitne om at jeg ikke er helt som alle andre gutter. Ja, jeg er forlovet med en jente, så sorry dere som trodde dette var en utbasunering om at jeg er homofil – det er jeg da ikke. Meeeeeeeeen, hør nå her. Det er opptil flere grunner til å rope varsku:

Moment 1: Mens de fleste gutter gjemmer seg på en kafé eller en pub mens man er på storby-ferie, holder undertegnede ut i altfor mange timer i dameklær butikker. Jeg sender Maria inn i et prøverom med første omgang. I det hun tror at det bare er å slappe av og teste klær, forlater jeg rommet og tråler butikken for alt som kan tenkes ser bra ut. Ofte slår det feil ut, men hun tvinges i allefall til å prøve klær hun aldri hadde tatt med i prøverommet… Jeg tror det er dette som kalles shopping?

Moment 2: I løpet av de siste årene hat jeg kjøpt mye klær til Maria. Det ironiske er at om jeg kjøper i butikk, så blir det ofte feil. Enten ser det ikke bra nok ut. Det passer ikke kroppsformen. Jeg tar en størrelse for liten eller for stor. Det snodige derimot er at det meste som er kjøpt fra diverse nettbutikker ofte har vist seg å være godkjent eller bedre. Unntaket er undertøy, hvor jeg har sneket i skuffene for å finne størrelser, der tar jeg det jeg vil se henne i – eventuelt det jeg vil plukke av henne.

Moment 3: Jeg bruker like lang tid, eller lengre tid, enn Maria på badet. Det skal sies at det er de gangene jeg skal dusje og/eller barbere hodet. Ting tar tid, også for gutter tydeligvis.

Moment 4: Jeg digger å lage kaker. Ikke så mye å spise dem, eller, jeg må jo smake, men jeg er ikke så glad i å spise dem. Og her snakker vi ikke noe lettvektere uten kalorier, det skal helst være noen saftige bomber med masse masse sjokolade. Favoritten til nå innhold både cointreau og cognac og smakte himmelsk om jeg får si det selv (synd jeg ikke tok bilde av den kaken altså).

Moment 5: Jeg liker å lage middager. I det siste skal det sies at Maria har tatt over mer og mer på kjøkkenet. Men det er fordi hun plutselig har fått en stor trang til å lage ukes planer for middager som planlegges og skal gjennomføres. Her letes det daglig etter oppskrifter som til nå har vært av toppklassen. I værste fall er det hjemmelagede knekkebrød som tar over for eventuelle feilskjær. De er også helt råe! Nå kan det kanskje argumenteres for at det å like å lage mat ikke er spesielt på grensen, men er det så veldig lenge siden det var noe mor i huset gjorde?

Moment 6: Dresser er usj. I allefall om jeg snakker med de fleste vennene mine. Der er jeg helt uenig. Det er både komfortabelt og kult. Ikke minst ser jeg mye bedre ut i dress enn jeans. Snart skal dressbukser bli fast innslag ettersom jeg skal begynne å jobbe som revisor. Jeg vil dessuten poengtere at jeg får den rumpa i dressbuksene mine, så her er det bare å holde seg fast…

Jah, fint støvbrett. Det er forresten innviet

Moment 7: Jeg har begynt å danse salsa, har prøvd meg på bachata og skal snart begynne på cha cha cha. Dette både sjokkerer og imponerer enkelte, men gøy er det. Og til dere som mener dette er på grensen, har dere sett på de deilige jentene jeg kan svinge meg med? Den vinner jeg uansett hva dere måtte mene! Ble forresten årets nykommer på salsaen, men det er litt juks da, siden det var andre gang jeg startet (tredje om vi tar med totalfloppen i Kristiansand).

Moment 8: Jeg syntes sko er noe av det kuleste som finnes. Det er titt og ofte jeg kikker etter nye sko, både til meg selv og til Maria. Igjen er en liten fordel med å være med på utvelgelsen at jeg kan dytte på Maria sko som setter prikken over i’en. For min egen del har jeg ofte vanskelig for å finne noe som jeg liker, men når det treffer, treffer det som regel godt. Jeg skal ikke skryte av et altfor stort utvalg, men det er ikke mange årene siden jeg ble beskyldt for å ha flere sko enn min bedre halvdel… Jeg tror vi med sikkerhet kan konstatere at et år i Singapore kombinert med tur til London gav Maria en god ledelse nå. Linken er til årets bursdagsgave som ble overlevert litt før tiden, nye salsasko.

Så der har dere åtte grunner som gjør at det kan herske tvil over min legning. Faren min fikk merke dette mens vi bodde i Kristiansand. Vi skulle ut og finne klær til meg og Maria når mamma og pappa kom på besøk. Mens pappa for lenge siden var klar for å finne en kafé for å myse på forbipasserende var jeg fremdeles klar til å angripe et par butikker til. Faderen så oppgitt på meg og sa; “Jeg vet at Maria og mamma kan gå gjennom hele byen av butikker, men er ikke du lei snart?!?” Uheldigvis for hans del hadde jeg fått min dose kaffe og var klar for noen butikker til. Grensen går på hobbybutikker (som har garn, sytråd og alt annet nipsnaps jenter liker) samt interørbutikker. Der tråler jeg meg gjennom butikken på ca 30 sekunder og er klar for neste gjøremål. Det har Maria også fått oppleve…

I det siste halve året har jeg vært i en halvveis koma. Eller, slik har jeg opplevd det. Uansett hvor mye, eller lite, jeg har fått sove har jeg befunnet meg i en tilstand hvor sløret over øynene mine så definitivt har vært tilstede. Jeg har vært på skolen og sett foreleseren midt i øynene, uten å få med meg et ord. Jeg har vært på jobb og hatt folk på opplæring uten å huske det forrige ordet jeg har sagt. Jeg har skrevet innleveringsoppgaver og midt i oppgaven glemt hva jeg skriver om. Det har med andre ord vært perioder hvor jeg virkelig har trengt å skjerpe meg for ikke å falle helt ut. Nå skal jeg ikke påstå at dette ikke har skjedd tidligere, ta for eksempel ungdomskolen og videregående, der lærte jeg meg å sove i alle mulige stillinger. På pulten, ala powernap-style. Under bord i kantinen (det bør kanskje poengteres at det var dagen etter styggfesten) og i sittende stilling med øynene åpne mens læreren trodde jeg var våken og på alerten. Spesielt i norsk var jeg flink til dette. Men i mine år på høyere utdanning har jeg vært så heldig at de fleste fag har vært interessante, så jeg har faktisk vært våken – og jeg har gjort det bra. I det siste har jeg nok falt tilbake til min ungdomskoletilstand, uten at jeg har skjønt helt hvorfor. Jeg har jobbet med interessante fag (for det meste) og nå sitter jeg her og jobber med masteroppgave.

I helgen fikk jeg et mulig svar på hvorfor det kan ha vært slik. Det har seg nemlig slik at jeg er blodgiver, og for en og en halv – to uker siden var jeg inne til ny runde tapping. Som en kontroll sendes det i den sammenheng inn blodprøver for å sjekke opp diverse ulumskheter og for å se på referanseverdier av ymse slag. I den sammenheng ble jeg noe paff da det plutselig lå et brev i postkassen fra blodbanken med mitt navn på. Nysgjerrig som jeg er måtte brevet sprettes mens jeg sto der og småtrippet i 6 minus mens jeg drømte om varmere dager og strender (åhhhh, gi meg Singapore tilbake). Uansett, i brevet sto det at det finnes referanseverdier for hvor mye jern som bør være i blodet, og det viste seg at mine verdier lå under det som er vanlig for jenter (de har vist mindre jern i blodet av en eller annen grunn, kanskje fordi de blør hele tiden?). Jeg skal nå derfor hamstre jerntabletter fra blodbanken for å komme på rett kjøl igjen… Ordtaket; gi meg styrke gir en helt ny mening for meg nå

Det er noen småting man setter pris på ved skolestart. Man har en ny mulighet til å vende om gamle synder som f.eks. det at man ikke starter lesingen fra starten av (har prøvd opptil flere ganger nå). Etter juleferien kan alt juleflesk og sukker trimmes bort igjen slik at dressen igjen sitter som et skudd (nei den gjør ikke det heller, har gått litt ned fra Singapore faktisk, så den kommer nok ikke til å sitte som et skudd før jeg legger på meg!). Siden det også er nyttår kan man så tidlig som mulig starte å bryte løfter man har gitt seg selv (tror faktisk ikke jeg gav megselv noen spesielle løfter egentlig, bortsett fra å drikke mere kaffe, snuse oftere og ta pauser oftere – ting som generelt er vanskelig å bryte) og massemasse mere.

Kaffe, eller sort gull som enkelte kaller det. Det geniale med kaffe er at det tillater en å gjøre flere dumme ting raskere enn uten!

For min del er det også på tide å børste støv av mine nyervervede salsaferdigheter. Ikke at det er så mange av de, men det er mange nok til at jeg kan prøve å imponere de som ikke kan salsa i det minste. Uansett, nå er det ny runde salsa, la rueda og jeg skal jaggumeg forsøke meg på chachacha også. Instruktørene var så snille å gi meg et kræsjkurs i grunnstegene, og det føltes akkurat som første gang jeg kom inn i salsasalen. Forferdelig. Rundt meg ser jeg en flokk mennesker som ler, har det moro og syntes dette var stas. Jeg for min del rødmer av egen inkompetanse til å få føttene mine til å lystre kommandoene jeg sender nedover. Jeg tenker at det der, det ser jo ikke så aller værst ut. Likefult stokker føttene seg som aldri før, jeg småsnubler i egne bein, bukser og skolisser. Som om ikke det er nok er det rommet utrolig varmt, det føltes i allefall slik. Jeg er sikker på at noen hadde skrudd opp varmen kun for min ære. Så der står jeg og forsøker tappert på å gå frem og tilbake med noen raskere steg innimellom. Men det vil seg ikke. På toppen av dette legges det inn noen plutselige svinger, vendinger og armer som blir kastet ut til sidene med grasiøse bevegelser. Så nå skal det bli virkelig interessant å komme på kurset til torsdagen, for da må grunnstegene sitte…

ikke akkurat meg, men kanskje en eller annen dag i fremtiden? Gi meg en ti femten år eller noe deromkring

Vi har forresten også bestilt oss tur til Barcelona sammen med salsaklubben vår. Det blir 6 dager med heftige rytmer og utslitte sko som preger turen. Salsaklubben har virkelig gått inn for å få til en kjempetur med masse sosialt, kurs og ikke minst – salsaclubbing. Ser virkelig frem til det altså

Jeg har de siste dagene virkelig begravd med i artikler på skolen. Jeg har et ønske om å skrive om innovasjonsledelse innen tjenesteytende bedrifter, noe som naturlig nok legger visse føringer for hva jeg leser. Det som slår meg, er hvor motstridene enkelte utsagn kan være – selv om de ikke er ment å være det. Som for eksempel; “Det er gjort lite forskning på innovasjonsprosesser innen tjenesteytende bedrifter…” Og det som er interessant, er at jeg nå bestitter en liten armada av artikler tilbake til 1970-tallet, som henviser til opptil flere armadaer om akkurat samme tema. Så hvordan kan det da ha seg at det er gjort lite forskning på dette området? Når så mange vise menn kan skrive om det? I mange tilfeller er det eneste de er enige om, at det er forsket lite på dette? Jeg forstår det ikke jeg…

Siden man nå skal i gang og skrive masteroppgave er det vel på sin plass at man møter nye motbakker. Idag var jeg i samtale med to representanter fra bedriften jeg skal skrive sammen med, en samtale som var veldig god i grunnen. Problemet er bare det at når jeg omsider finner et tema å skrive om, som også veiledere syntes er interessant, viser det seg at det i grunnen ikke er et så stort problem i bedriften. Eller, bedriften mener det ikke er det, jeg på min side er ikke enig. Fordi det viser seg at det er gjennomført prosjekter som selv etter at bedriften har fulgt tilsynelatende gode retningslinjer fortsatt har feilet… Så kanskje er det noe der selv om bedriften selv ikke føler det er det? *I tenkeboksen ja*

Jeg er og blir en snodig mann, eller som det blir sagt på jobb – en merkelig men koselig fyr. I allefall, her om dagen satt jeg på bussen, og noen ting er av en slik art at jeg ikke klarer å la være å legge merke til det. Som f.eks. når jeg sitter og koser meg med musikken min og det kommer en gammel mann på bussen. Han setter seg på skrått ovenfor meg. I godt humør som jeg var, nikket jeg (som en hyggelig gest) til mannen, til svar fikk jeg et sjokkert blikk. Skulle nesten tro jeg fornærmet mannen, noe jeg da ikke gjorde. Mannen setter seg ned og ser tomt ut vinduet. Han hadde på seg en mørk grå jakke og rutete skjerf, samt en sixpence. Så skjer det, solen skinner så vakkert inn fra siden, og mannen myser litt rundt seg. I en herskapelig glorie vises det et megalangt hår som stikker ut av nesen. Hår ut av nesen er fasinerende ekkelt, så jeg ble fengslet i min lille musikalske verden (hørte på Incubus faktisk, “Dig”). Håret var av typen stålbørste kvalitet, hardt og robust nok til å ende opp på en oppvaskbørste. Jeg  kjente en sterk, sterk trang til å nappe det ut, men jeg mistenker at mannen ikke hadde satt spesielt pris på det – så jeg endte opp med å heller stirre på mannen de resterende minuttene jeg satt på bussen…

Huff, nytt år – nye muligheter. I den sammenheng har jeg gjort det snusfornuftige å kjøpe nytt treningskort på sportssenteret på univeristetet. Nå sitter jeg her, dagen etter trening og syntes synd på meg selv. Det gjør vondt i mage, lår, rumpe og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg utsetter meg for slik frivillig tortur? Uansett, rapporten fra sykkelsetet er følgende. Jeg er i langt dårligere form enn jeg hadde regnet med. Forrige semester gikk treningskortet mitt ut, og jeg tok meg ikke råd til å fornye det heller. Resultatet ble at den eneste formen for trening jeg fikk var gjennom salsaen. Nå er ikke salsa dårlig trening, men det er ikke tvil om at kondisen ikke ble vedlikeholdt. Jeg klarte så vidt tre kvarter på sykkelen, og da var jeg flere ganger nær ved å kaste opp… Jeg svettet nesten ikke, bortsett fra på hodet og under armene. Tidligere var det som å se et fossevall som valset rundt og rundt på pedalene – men det er det altså ikke nå. Så hvis det stemmer at mengden svette kan indikere noe om formen, så har jeg en liten vei igjen før jeg er tilbake til det gamle meg.

Jeg har også fått testet rensesettet jeg fikk til kamera i går. Det ser ut til at sensoren ble helt ren, men i min iver for å få renset speilet og platen som ligger over (der hvor fokuspunktene er å finne) kan det se ut til at jeg la litt for hardt trykk på fokuspunktplaten. Om det er permanente riper jeg har klart å risse inn er foreløpig uklart, men kamera er fult brukbart. Dermed gjenstår det å se hvordan sluttresultatet blir. Kanskje jeg tar med kamera til en fotobutikk og snakker med dem om det er mulig å rette opp i en mulig iver-skade jeg har forårsaket. Sensor swabsene og eclipse var i allefall helt genialt, etter to runder så brikken ut som ny – så nå kan jeg i allefall leke videre med mitt eminente 350D…

Slik ser det ut når en stakkar mottar rensesettet sitt. Da er plutselig pulten okkupert og alt er tatt frem. Fant like greit ut at nå som jeg fikk settet kunne jeg like gjerne rense det som er å rense, inntil jeg observerte at jeg har kjøpt et sett med Ecplise E2 (rensevæske). Etter et kjapt søk på nettet ser det ut til at jeg muligens kan bruke det, og at fordelen er at det kan brukes på andre typer kamera som har en sensor som er belagt av “tin oxide”. Et par engelske og danske sider sier at det ikke er noe problem, men at det kan være en noe dårligere rensevæske da den ikke er like sterk som vanlig eclipse. I min usikkerhet har jeg derfor valgt å sende en epost til selskapet jeg kjøpte det fra, www.rentkamera.no. Så får vi se om det kan brukes eller ikke

Etter å ha lest litt på ulike sider viser det seg at om jeg velger å bruke dette sette på mitt Canon velger Canon å si at garantien på sensoren ikke lengre er gyldig, da det er direkte kontakt på glasset som ligger over sensoren. Men Photographic solutions som har laget settet garanterer at settet ikke skader sensoren og stiller dermed dekning for at jeg kan bruke det. Det skal bli spennende å se resultatet etterhvert